Havet er en av tre hovedingredienser i den mest kjente av våre litterære longdrinks (sammen med døden og kjærligheten). Det er bokstavelig talt et hav av sterke forfattere som har stått ved dets bredd, eller hengt over ripa, og stirra ut over, eventuelt rett ned i det store blå. I Hav, sløyd gjør Erlend Wichne både det ene og det andre: Her skrives late, deilige sommerdager ved havet inn i store, sprellende tanker om kjærlighet, identitet, død og begjær. Hele planetens historie fins i etterlatte gjenstander i fjæra. Madrassen til de to elskende er et verdenshav. Samtidig som to kompiser ikke kan annet enn glede seg til å stå på berga med fiskestang og vente på napp.
